Fra mitt kontor nyter jeg panoramautsikten utover det som i dag er en smått kaotisk grus- og asfaltørken i vår flotte bys midte. Vindskeive gjerder i grått metall og sperresteiner i værbitt betong, rammer inn en overflateparkering som for lengst burde vært omdirigert til nye, romslige parkeringshus under tak. Parkeringsvakter i uniform kretser rundt med hastige skritt. Sjekker registreringsnummer, fotograferer og skriver innimellom ut en smal remse i gult som stikkes under vindusviskeren. Som en bekreftelse på at noens bytur ble betydelig dyrere denne dagen.
Og nesten før vi andre har gnidd søvnen ut av øynene, har hurtigrutepassasjerene tråklet seg gjennom hinderløypen med en støvete nordvest midt imot. Velkommen til Harstad!
Senk skuldrene og pust med magen. Dette er ikke ment som raljerende kritikk. Det er en usminket situasjonsbeskrivelse av en tilstand som ingen egentlig kan lastes for. Den nødvendige debatten rundt kollektivknutepunktet har naturlig nok satt områdeutviklingen på pause, og det vil være meningsløst å utløse omfattende ressurser og ditto kostnader før politikerne har staket ut kursen videre. Og etter alle solemerker vil det skje i veldig nær fremtid.
Men man trenger ikke forske på raketter for å skjønne hvor dette bærer. Administrasjonens opprinnelige forslag fikk en kjølig velkomst av så vel politikere som innbyggere, og det er liten grunn til å tro at det justerte forslaget går en blidere skjebne i møte. Estetikk og funksjonalitet har vært under heftig angrep, og på toppen av dette vil prosjektet sprenge kostnadsrammen i sin nåværende form. Alle tre er viktige faktorer i et ikke altfor komplisert regnestykke, der svaret i realiteten er gitt: Her må man rykke tilbake til start for å unngå hastverksløsninger. Vi snakker jo tross alt om noe som skal vare i generasjoner.
Forleden var varaordfører og planutvalgsleder Espen Ludviksen ute og luftet noen tanker om en fremtidig løsning. En løsning som tar opp i seg funksjonell trafikkavvikling som sådan, men også tidsperspektiv og pengebruk. I korte trekk har Ludviksen følgende hovedprinsipper i hodet: Riksveien i Fjordgata og Sjøgata settes i hovedsak av til bybussenes behov. I området mellom Alti-senteret og Havnebygget bør det ikke være annet enn trafikk fra drosjer og et fåtall andre som har behov for å kjøre helt ned til havn og hurtigbåt. Alt av parkering og privatbiler i dette området bør vekk, og arealet rundt havnebygget anrettes til noe fint som stimulerer til ferdsel, trivsel og bolyst.
Det er vel verdt å la Ludviksens tanker synke inn. Ikke minst fordi han rører ved samme problemstilling som da man i Harstadpakkens spede begynnelse adresserte et ønske om firefelts vei inn og ut av byen. For hva er behovet? Egentlig? Og lite og ingenting tyder på at Harstad noen gang kommer til å bli en utpreget kollektivby, som for eksempel storebror litt lenger nord. Og så var det tidshorisonten, da. Ludviksens forslag til løsning vil etter alt å dømme ta vesentlig mindre tid å gjennomføre.
Men noe tid vil det uansett ta, uavhengig av hvilken løsning politikerne måtte lande på. Og da er vi tilbake til utgangspunktet: Hva skjer med «grusholla» på Larsneset på kort sikt? For sånn som det er nå, kan vi jo ikke ha det.